Kunsten å berøre

Med berøring som tematikk gjennomførte Seanse i vår et tre-dagers verksted på Sentralen i Oslo. Målet var å skape en bred og tverrkunstnerisk tilnærming til tematikken og dele kunnskaper fra de ulike kunstsjangrene.

Kunstnere fra Norge, Danmark, og England deltok og holdt verksteder og kunstneriske presentasjoner. Det var Jon Halvor Bjørnseth på musikk, Marianne Skjeldal på dans/massasje, Betina Birkjær på teater, Siren Eide på film/kunstterapi og Bonnie Kemske på visuell kunst/keramikk.

Musiker og instrumentmaker Jon Halvor Bjørnseth har dekket et langbord med innbydende, kjente og ukjente instrumenter. Det er mange selvlaga og nokon kjøpte instrument, som for eksempel ein vase frå Fretex som gir frå seg ein helt spesiell klang når ein slår på den, det er også ferdig produserte instrument plassert på borda, mikrofonar og miksarar.

Jon Halvor fører oss inn i sin mesterklasse som hel gruppe, introdusere oss for noen instrumenter og objekter, for så etter hvert å lede oss inn i en første improvisasjon, hvor alle er med og utforsker en bestemt lydkilde.

Det er mange ting på bordet som kan berøres og utforskes. Ting vi ikke helt vet hva slags lyd de vil kunne skape trigger et umiddelbart behov til å ville utforske. Stryke, banke, slå eller riste, alene eller i kombinasjon.  Alle prøver ut mange av det rikholdige utvalget av lydkilder uten å vite om instrumentet blir holdt opp/ned eller bør håndteres med stor eller liten kraft. Det gir flere overraskelser av lyd. I den andre improvisasjonen vi skaper blir det satt en start og en slutt. Alt imellom er improvisert, gjennom å lytte til hverandres initiativ og instrumenter, kommer den enkelte med sine improviserte svar. Vi skaper flere ulike improvisasjoner sammen, tar opptak og lytter til oss selv i etterkant.

Det er spennende å tenke eller forestille seg den historien hender har gjort gjennom tidene, for å bli til det finmotoriske og sansende organet det er blitt til i dag, som kan skjelne ru fra glatt, et skarpt og sløvt hjelperedskap fra et annet. Alt hendene kan registrere gjennom fingertuppenes reseptorer:

As the instrument of touch, the hand is by far the most informative of all our organs, with the possible exeption, on occasion, of the brain
(Ertner/Montagu:1986).

Å kjenne og ta på det utvalg av musikalske objekter Jon Halvor har tatt med til Kunsten å berøre, er litt som å gå tilbake til ikke å vite hva det er og hva det vil si «å ta på», og ikke vite hva det er en hører.

Marianne Skjeldals kunstneriske presentasjon starter med at en frivillig av de medvirkende, blir rullet varsomt inn i et teppe «av gull», hvor bare ansiktet til slutt stikker opp. Marianne berører bein og ansikt til den som er pakket inn, bruker stemmen og en form for svak repeterende trommelyd til å omslutte personen som ligger der med lukkede øyne. Vi andre sitter rundt i sirkel på tepper og puter og har fått beskjed om å bare «være» tilstede mens vi overværer det som skjer.

I etterkant av presentasjonen har vi en samtale om de ulike perspektivene for berøring.  Den som lå innpakket i gullstoffet hadde en annen opplevelse enn vi som var rundt og så og hørte på. For oss utenfor ble den performative presentasjonen mer analytisk, samtidig som den også kunne oppleves som noe å se inn mot, noe mer privat. Tekstene opplevdes som sterkt billedfremkallende, særlig for den som lå og hørte på. Trommelyden ved føttene ga en form for puls inn imot kroppen, noe som gjorde at personen innpakket i gullteppet opplevde en form for «reise». Forholdet en til en, kontra gruppe, blir tematisert ytterligere under den faglige samtalen i oppsummeringen.

I løpet av Skjeldals mesterklasse blir også berøring, kombinert med lyden av stemme, prøvd ut i grupper på to og to. Det blir ganske fort klart hvor kontrollerte vi er, både i forhold til vår berøring og vår stemmebruk, og at det ikke er i hvilken som helst slags kontekst man utforsker eller gir slipp på denne «innlærte» kontrollen.  Å produsere lyd inn mot en annens rygg, eller plassere stemmen inn i en annens hånd, kan være ukjent og fremmed til å begynne med. Ved å bruke god tid, utvikles det en erfaring over de mange mulighetene det finnes til å bruke stemmen i kombinasjon med berøring.

Betina Birkjær er den neste som skal holde sin mesterklasse. Hun starter med å introdusere leker fra barndommen. Både «rødt lys», «knutemor» og «lenke-sisten» får alle til å bli varme. Og ikke for å underslå lekens helt klare, seriøse aspekt: Gi oss mulighet til å fokusere på egen kropp og de andres tilstedeværelse og nærvær, gjennom lystbetont lek. Betina er knyttet til Teatro de los Sentidos, som har base i Barcelona, og om dette sier hun:

Enrique Vargas (grunnlegger av teateret) har inspirert med sin omhyggelige tilgang til den kunstneriske prosessen, hvor det arbeides målrettet med å skape plass til «det betydningsfulle tilfeldige». Hvert element: lyd, lukt, det visuelle og kostymene har alle sin egen dramaturgi. Til sammen skapes en kompleks struktur som publikum ofte kan gjenfinne seg selv i. Vargas og teaterets metode, hvor det skapes opplevelser for publikum og involverer alle sanser, er unik. Det helt sentrale i disse universene er at tilskueren involveres og det har jeg sammen med leken og poesien i høy grad tatt til meg.

Vår mesterklasse fortsetter med forskjellige øvelser og leker som innbefatter å lukke øynene og i stor grad arbeide med berøring og fysisk kontakt, men også med stemme og ulike lydkvaliteter.  På slutten av Betinas workshop gjør vi tre lengre sanseimprovisasjoner hvor en går ut av rommet og resten av gruppa forsøker å skape en så presist mulig sanselig «omgivelses-opplevelse» for den som er ute, og blir ført inn i rommet med bind for øynene. Den første som kommer inn får oppleve det som gruppa forsøker å skape: en magisk skog om morgenen.  Det benyttes både lett berøring, lyder og annet tilgjengelig fra rommet for å skape dette. I etterkant av improvisasjonene blir den som opplever spurt hva og hvordan de opplevde. Personen kan også si hva man eventuelt synes det var for lite av, for mye av eller om noe var utydelig.  Denne umiddelbare responsen er, ifølge Betina, svært viktig, fordi den indikerer hva man kan gjøre tydeligere på neste «reise», og man er slik med på a gi incitament for et best mulig dramaturgisk forløp.

Det er normalt en nær og intim sammenheng mellom syn, berøring og kroppsfølelse, og når en sans utelukkes (som det å ikke se) forsterkes berørings-sansen og hørsel ytterligere.

Bonnie Kemske er kunstner og keramiker fra England. Bonnie gir oss først en teoretisk innføring i hvordan hun har tilnærmet seg tematikken berøring i sitt arbeid med keramisk skulptur. I en verden der mediene, sammen med mye av samtidskunsten, problematiserer og setter fokus på alt som er vondt, og der vi får servert en unyansert og overveldende stor mengde sanseinntrykk som er negative, ønsker Bonnie å sette fokus på det gode. Hun omtaler sine keramiske skulpturer som «cast hugs» og søker å finne et keramisk uttrykk som innbyr til kontakt.

Innenfor de fleste galleri- og museumsinstitusjoner er det en sterk tradisjon for ikke å skulle ta på kunst. Snorer skiller publikum fra kunstverkene og det er skilt over alt med beskjeden «Do not touch». Bonnie Kemske ønsker å bryte med denne tradisjonen og søker å skape skulpturer som publikum får ta på, og helst vil hun at en også skal løfte skulpturen og la den falle inn imot kroppen. Bonnie hevder at intuitivt, så er det nettopp dette vi ønsker, selv om vi er opplært til noe annet. Som mennesker er vi sansende, og vi erfarer ikke verden fragmentert gjennom bare en enkelt sans. En slik sanseopplevelse er begrenset og vil ikke kunne gi oss en fullstendig erfaring. Vi erfarer med alle våre sanser. Kemske referer til filosofen Maurice Merleau-Ponty som sier:

What is given is not the thing on its own, but the experience of the thing.

I Bonnies workshop får vi gjort oss mange nye erfaringer med sansning. I grupper på to og to veksler vi på å holde ulike objekter med lukkede øyne, sanse og fortelle hvilke minner og tanker som dukker opp. Små objekter med overflatetekstur og spisse pinner presses mot naken hud, marshmello, tistel, sjokoladekuler og andre små objekter blir brukt til å utforske berøringssansen. Det oppleves helt forskjellig på ulike deler av kroppen. Vi gjør oss alle små og store a-ha opplevelser og nye erfaringer.

Filmskaper Sirin Eide hadde med sin kunstneriske presentasjon og mesterklasse valgt både en personlig og profesjonell vinkling for sitt framlegg. Hun fortalte om eget levd liv og sitt samtidige forhold og møter med film og TV-produksjon, om sine oppturer og nedturer i bransjen. Som filmskaper har hun også deltatt på en arena med en større mannlig filmbastion som nok har preget historien til filmbransjen og ikke bare her i Norge. Hun ble rett og slett møtt med spørsmålet «Har du noe å fortelle da?», trolig knyttet til det faktum at hun var en av få kvinner som arbeidet med filmmediet. Dette har kanskje endret seg noe de siste årene?

Sirin forteller og det berører en som lytter og er helt i tråd med hennes motto, røre og berøre. Hun forteller om da hun som liten danset i mørket hjemme hos seg selv til musikk av Tsjajkovskij og til at hun ble eksponert som ung med-programleder i NRK. Dette førte hennes framlegg over til å snakke om det som handler om å gjøre noe, å ha en intensjon som er indre styrt til forskjell fra det å handle for det som er mer ytre styrt. Med erfaringer fra det mer kommersielle som reklamefilm er det klart at dette styres utenifra og tjener andres interesser i større grad . For å balansere dette har hun også gjort oppdrag for ideelle organisasjoner for å bedre ivareta egne intensjoner og dermed være nærmere sin indre styrte motivasjon. Det praktiske og deltakende  verkstedet speilet Sirins tidligere kunstneriske  presentasjon.

Med kamera har man både makt og posisjon til å velge hvem sin stemme som skal få fokus. Hvem sitt fortellerperspektiv blir stående og synliggjøres i det offentlige rom? Vi får en oppgave. Eventyret Rødhette og Ulven som alle kjenner til i litt ulike varianter. Ved å både gestalte , prøve ut rollene fra eventyret, kroppslig, gjennom tegning og skriving av egen tekst får deltakerne en  metodisk tilnærming til å velge et subjektivt perspektiv: Hvordan kan  min rolle og mitt perspektiv skapes ut i fra at jeg er ulv, jeger, Rødhette eller bestemor, og uten å ha oversikt eller kjenne  hele historien og perspektivene til de andre? Dette «perspektivgrepet» ble tydeligst da alle «medvirkende» skulle sitte på rekke med sine tekster og det ble gjort hopp og vilkårlige rekkefølger på hvem sine historier som ble fortalt. Det skapte også store overraskelser at man holdt igjen og ikke ga ut hele historien sin med det samme. Man kunne undre seg over hva for eksempel Rødhettes egentlige motivasjon er for å begi seg ut i skogen? Poenget med dette er å skape forståelse for hvordan man med kamera kan forsterke eller underslå en rolles intensjon.

Sirin ga også et annet eksempel fra egen praksis, fra tiden hun var regissør for tv-serien Hotel Cesar, hvor kvinnerollene sjelden fikk siste ord (stor andel av mannlige regissører). Det å gi kvinnelige rollefigurer mer tid og fokus foran kamera, og gjerne la henne få siste ordet i en episode, var et grep hun nyttet for å understreke viktigheten av å tydeliggjøre kjønnsperspektivet.

Oppsummering. Mange av verkstedene ga flere innganger til det tverrfaglige i forhold til tematikken kunsten å berøre. Når berøring tematiseres skapes det refleksjon og diskurser som på et metaplan setter kroppen i et nytt perspektiv. Kroppen får tilgang til nye måter å oppdage, «å være» og tilegne seg kunnskap gjennom en annen form. At disse nye måtene har estetisk og kunstnerisk form med rammer som øvelser, tidsavgrensning og at de skjer i trygge omgivelser er særlig viktig med tanke på formidling til barn og unge. Ingen må bli påtvunget berøring eller sitte igjen med spørsmål og tanker som ikke kan bli besvart.

Kunsten å berøre sådde et frø, skapte et insentiv for å aktualisere en viktig tematikk som mange kan være opptatt av og som flere kan få ta del i og få glede av i framtida. Men det må finnes rom og sted, eller skapes rammer hvor denne tematikken kan få oppmerksomhet og bli tatt på alvor, noe vi i Seanse har jobbet for ved å tilby tre hele dager med verksteder der kunstnere har fått mulighet til å fordype seg i tematikken og utforske den sammen gjennom en tverrfaglig tilnærmingsmetode.

Tekst: Karstein Solli og Rita Slotterøy        Foto: Rita Slotterøy

Støttet av